20
TEKST: Fornavn Etternavn
FOTO: Navn Dolor Amet
STIKKTITTEL
www.underdusken.no
2121DAGSORDEN/ FAKTA OG MENINGER OM ET AKTUELT TEMA
Synes du McDonalds-mat
og ketchup på biff smaker
vondt, eller er du bare en
middelklassesnobb?
Liker ikke «liker ikke»- samfunnet
– Hvordan kan man definere snobberi
innen mat?
– Snobberi innen mat dreier seg først og
fremst om å ikke være opptatt av smak og
innhold, men hva som er galt eller riktig
i sammenheng med moter eller normer.
Man velger altså ikke maten ut fra om
man liker den eller ikke liker den.
– Det er mange som hevder at de «ikke
liker» mat fra McDonalds, selv om de
samme menneskene likte det da de var
yngre. Kan dette være et eksempel på
matsnobberi?
– Dette bunner nok ofte i snobberi. For
det er mange som ser på gatekjøkkenmat
som noe stygt. For mange er middags-
måltidet et måltid kjernefamilien bør
spise sammen. Det kan også bygge
oppfatningen om at det amerikanske
kjøkkenet ikke er det «riktige», men at
fransk mat er finere og bedre.
Men det kan også bygge på politisk
grunnlag; at man for eksempel ikke
liker McDonalds fordi de behandler sine
ansatte dårlig, eller at man boikotter dem
på grunn av behandlingen av kyrne. Det
kan også hende at man lar være å spise
McDonalds av estetiske grunner, at man
rett og slett synes at det er stygt på
McDonalds.
Oftest bunner det nok i en forestilling
om hva man bør og ikke bør spise. Dersom
vi river hamburgerne løs fra konteksten,
kan vi vurdere om de faktisk er gode eller
ikke. Da blir det hele et spørsmål om reell
smak. Er kjøttet godt, er salaten god? Hvis
svaret er at man ikke liker USA, er det
greit. Da bruker man et politisk
argument. Men hvis man sier at maten
er vond uten å mene det, da mener jeg
at det er snobberi.
– Kan det være en sammenheng mellom
hvor kritiske man er til McDonalds, og
hvor mye man har studert?
– Ja, det kan det være. Dette handler om
livsløp og klasse, og for middelklassen har
det alltid vært viktig å distansere seg. Da
er smak mye brukt for å skape forskjeller.
Antropologen Pierre Bordieu skrev at
smak har avsmak som bærende element.
I disse tilfellene handler det ikke om hva
du faktisk liker, men at du gjennom hva
du liker viser at du misliker noe annet.
Hva du liker viser altså hva du står for.
Dette er en sosiologisk mekanisme;
ved å ta avstand fra McDonalds, og for
eksempel begynne å interessere deg
for vin, klatrer du et steg høyere i den
sosiale pyramiden. Skal du opp i den,
må du gjerne også ta avstand fra syden-
turer, campingferier, folkelig mat og en
del typer musikk. Du kan ikke lenger like
ketchup, veikroer og Sputnik. Dette er en
sosial øvelse som er plagsom, og som tar
lang tid. Og det er spesielt relevant for
studenter, som er usikre sosialt, og som
er i sosial bevegelse. Studenter er i en fase
av livet der de må tilpasse seg en sosial
klasse som gjerne kjennetegnes av høyt
utdannelsesnivå.
– Kan snobberiet også være positivt?
– Det kan være litt positivt på noen
områder, for man søker gjerne estetiske
og kulinariske opplevelser som man ellers
ikke ville fått. Dermed kan det føre til et
bredere spekter og mer innsikt. Så stort
sett er det ikke farlig.
Det viktigste er jo hva man egentlig
liker. Da jeg var 13 år var det veldig viktig
for meg å ta avstand fra Abba, men i
ettertid skjønner jeg ikke hvorfor. Dersom
du ikke liker sydenferier, er det jo mest
synd på deg. For når man får kompetanse
på et sosialt område, mister man gjerne
kompetanse på et annet, og det fører til
et snevrere sosialt rom. Tar man avstand
fra noen, kan man ikke menge seg med
dem, selv om det i utgangspunktet ikke
er vanskelig å like sydenferier. Men er
noe først innlært, er det vanskelig å gå
tilbake. Spiser man mye matpakke, kan
det hende at man faktisk tror det er godt,
men hvis man har spist mye annen mat
er det kanskje ikke så spennende lenger.
Det hierarkiske systemet er undertryk-
kende. Men det er likevel viktig å ikke
se ned på matpakker.
Man bør forlate snobberiet og
smake på ting. Jeg har virkelig smakt på
ketchup, og prøvd å vurdere om det er
godt. Er ketchup godt på biff, eller ikke?
Til kjøttkaker er det sett på som riktig
å ha tyttebærsyltetøy, men avstanden
fra tyttebærsyltetøy til ketchup er liten.
Det er barnslig å si at salsa er ok, mens
ketchup ikke er det.
– Er vi alle snobber, innerst inne?
– Snobberiet eksisterer overalt, men
det er i stor grad et hierarkisk fenomen.
Middelklassen er generelt mest opptatt
av å skape avstand, mens arbeiderklassen
kanskje tar avstand fra vin og kunst. Men
eliten er aldri plaget av dette, fordi de har
innsikt og er trygge på seg selv.
Den engelske overklassen er de minst
snobbete. De bryr seg ikke om folk liker
dem eller ikke, for de har definisjonsmakt.
«Liker du ikke det jeg har på meg, er det
ditt problem». I filmen Titanic kommer
den mannlige hovedpersonen Dawson
fra arbeiderklassen. I en scene skal han
møte den kvinnelige hovedpersonen, og
han har lånt klær som gjør at han passer
inn i det miljøet. Men han er tidlig ute,
så han lener seg inntil en stolpe, og ser
på hva de andre mennene gjør. Så aper
han etter dem, og raskt lærer han reglene
som gjør at han kan fungere trygt i situ-
asjonen. Hun gjør det samme når hun
er med ham og danser under dekk. Og
når de lærer nye koder og blir trygge
på nye miljøer, får de mye større frihet.
Snobberiet er i stor grad et uttrykk for
usikkerhet.
– Hvor mye har mediene å si når det
kommer til «riktig» og «galt»?
– Det finnes ikke noe stort «vi», og
derfor har mediene forbausende lite å
si. Forskjellige grupper forholder seg til
forskjellige medier. Overklassen hører for
eksempel mest på P2, mens de andre hører
mest på P1 og P4.
Når jeg har forsket på dette, har jeg
funnet ut at nettverk og familie er mye
viktigere. Det er de rundt en som har
mest å si, for er man i utakt med sin egen
klasse, må man unnskylde seg hele tiden.
Jeg er for eksempel lite normal, men jeg
liker fotball, og det er jeg veldig glad for.
Samtidig jeg veldig glad i østers. Men å
like østers er like slitsomt som om jeg
skulle vært homofil eller vegetarianer;
jeg må snakke om det og forsvare det hele
tiden. Så for å slippe spørsmål, spiser jeg
østers bare når jeg er sammen med folk
jeg vet liker østers, jeg spiser østers i smug.
Med fotballen kan jeg være med i felles-
skapet, og det gir trygghet. Å forsvare seg
er slitsomt i lengden.
Men som antropolog har jeg en veldig
glede av å prøve nye ting. Jeg liker for
eksempel gatekjøkkenmat og østers, både
øl og vin, har et liberalt forhold til
marihuana og så videre. Dermed kan
jeg delta i ulike typer samfunnsliv. Som
antropolog må man slipe ned kantene
sine, da nytter det ikke å nekte å høre
på Sputnik.
– Hvis man skal prøve å konkludere, kan
vi altså slå fast at man bør prøve å være
åpen for alt, men at det er vanskelig?
– Ja, det er klart at dette er sosialt
vanskelig. Jeg synes at alle bør prøve å
være åpne for nye ting, men det trenger
ikke være en allmenn regel. For jeg vet jo
ikke om livet mitt er noe rikere enn andres
selv om jeg prøver mye. Det er som med
små barn, som sier at de ikke liker mat
før de har smakt; man må smake først.
Men det er ikke noe mål i seg selv å like
alt. Jeg har for eksempel lest en roman
av Anne Holt, og kommer nok ikke til å
lese en til. Men jeg tar ikke avstand fra
det før jeg har prøvd.
– Er det noe mer du vil legge til?
– Vi begynte å snakke om McDonalds,
og jeg har spist der noen ganger, men
jeg må si det var skuffende. Whopperen
på Burger King, derimot. den synes jeg
er nydelig, og jeg spiser den med stort
velbehag.UD
UTDANNET DR.POLIT. I ANTROPO-
LOGI MED AVHANDLINGEN «MAT SOM
SOSIALT FENOMEN», OG FORFATTER AV
BOKA «RYPE MED LETTØL».
RUNAR DØVING
INTERVJU MED
TEKST: Anders Park Framstad
ILL: Vegard Stolpnessæter
DAGSORDEN
Comments to this Manuals