REPORTASJE32
styrrelse var menn, men undersøkelser gir grunn til å
tro at det er flere, sier han.
Han har gjennomført undersøkelser som viser at
spiseforstyrrelser blant menn er langt mer utbredt
enn man skulle tro.
Kjelsås mener vi må utvide perspektivet vårt.
Spiseforstyrrelse er mer enn mat. Det kan like gjerne
være en besettelse av trening og muskelbygging.
Dessuten har menn en del symptomer som ofte ikke
passer inn i diagnosesystemet. Samtidig ser man
mange likheter mellom kvinner og menn.
– Ved overdreven slanking kan kvinner miste
menstruasjonen. Lignende symptomer ser man ofte
hos menn som ønsker å gå ned i vekt, i form av lavt
testosteronnivå, forklarer Kjelsås.
Videre påpeker han hvor viktig det er ikke å
gå i den fella hvor man studerer alle gutter som
ei gruppe. Som hos jentene har man også i denne
gruppa forskjellige typer.
– Man kan ikke sammenligne maratonløperen
med han som trener styrke og drikker proteinshake.
Man må heller ikke glemme den gjengen som over-
hodet ikke trener, men spiser for lite, sier han.
I november ble det avholdt en nordisk konfe-
ranse om kroppspress og spiseforstyrrelse hos gutter
og menn i Oslo. Kjelsås var med i planleggingen av
denne, og mener den var utrolig viktig.
– Den har bidratt til å sette temaet på dagsorden,
sier han.
– REELL ØKNING. Finn Skårderud er professor
og psykiater. Han er ekspert på spiseforstyrrelser og
har skrevet mye om temaet, blant annet boka Sterk/
Svak. Håndboken om spiseforstyrrelser.
– Innen helsevesenet begynner kjennskapen å bli
bra, men det finnes mange myter der ute. Det er
mange som ikke forstår denne lidelsen. De tror man
må være tynn for å ha en spiseforstyrrelse, sier han.
Videre forklarer han at det er vanskelig å si noe
spesifikt om årsakene til spiseforstyrrelser. Det er en
lidelse som rommer mye. Man snakker ikke lenger
om årsaker, men om årsaksforhold.
– Det er alltid flere forhold som utløser denne
lidelsen, sier han.
I Sterk/Svak. Håndboken om spiseforstyrrelser påpeker
han hvor viktig det er å være oppmerksom på bulimi
og overspisingslidelser. Disse er mange ganger hyppi-
gere enn man tror, men de er ikke like synlige som
anoreksi. Derfor er de lett å glemme. Det er også her
man ser størst økning. Når man i dag snakker om
en økning i forekomsten av spiseforstyrrelser i den
vestlige kultur, mener han at det dreier seg om to
forhold:
– For det første er det en reell økning de tre-fire
siste tiårene, og for det andre er det en økt interesse
og oppmerksomhet rundt temaet, sier Skårderud.
For Skårderud er saken klar.
– En spiseforstyrrelse er en alvorlig lidelse og man
bør søke hjelp, sier han.
SÅ GODT SOM
FRISK. Tall viser
at 80 prosent av
dem som er syke i
ungdomsårene blir
friske. I voksen alder
er prognosene noe
dårligere, men han
mener at det er fullt
mulig å bli frisk om
motivasjonen er der.
«Lise» har fått
hjelp av både venner,
kjæreste og familie.
I tillegg har behandlingen hjulpet henne med å
komme dit hun er i dag. Kampen mot spiseforstyr-
relsen har vært lang og hard, men hun er i ferd med
å vinne den. For henne er IKS fortsatt viktig, selv om
hun i dag føler seg så godt som frisk.
– Det hender jeg angrer på at jeg la på meg de
ekstra kiloene, men når jeg snakker med jenter som
er aktivt inne i sykdommen nå, ser jeg ikke lenger
bare det «positive» ved en spiseforstyrrelse. Det vil
da si den feilaktige ideen om kontroll og mestring,
sier hun.
Hun vet veldig godt hvorfor hun ikke har en
«aktiv» spiseforstyrrelse lengre. Mye av grunnlaget
for å bli frisk, ligger i motivasjonen.
– Jeg fikk utrolig mye god støtte fra alle rundt
meg, men det viktigste på veien mot målet var at jeg
selv var motivert, sier hun.
Gulroten var å komme inn på det studiet hun
ønsket i Trondheim, og det har hun klart nå.
– Jeg har ikke tenkt å ødelegge det jeg har jobbet
for. Det gir så utrolig mye mer enn mat og vekt, sier
hun, med glød i øynene.
VANSKELIG PÅ SKOLEN. «Mona» benyttet
seg av SiT da hun trengte hjelp til å bli ferdig med
masteroppgaven sin. Hun berømmer SiT for hjelpen
hun fikk, men påpeker samtidig at det for andre kan
være et ganske hardt slag å bli avvist av SiT når man
endelig har turt å søke hjelp for spiseforstyrrelsen.
– De gjorde det veldig klart for meg fra begyn-
nelsen at jeg ikke kunne
få hjelp for spiseforstyr-
relsen. Timene med hjelp
fra sosionom ble i stedet
en slags motivasjonsveiled-
ning for oppgaveskriving,
men siden spiseforstyr-
relsen var en av årsakene
til at jeg ikke klarte å bli
ferdig med oppgaven,
brukte vi likevel en del tid
til å snakke om det, sier
hun.
SiT gir tilbud om
behandling dersom man har problemer med mat og
selvbilde, men ser de at det er et langvarig problem,
prøver de heller å være behjelpelig med henvisning
til private behandlere.
– Vi vurderer hele tiden henvendelser opp mot
våre korte tidsrammer, sier Hummelsund.
For «Mona» var SiT likevel til god hjelp. Hun
holder fremdeles på med masteroppgaven, men
nærmer seg mål.
– Maten krever så mye tid og energi at oppgave-
skrivingen blir nedprioritert, sier hun.
LETTERE HVERDAG. For «Lise» har skole-
hverdagen blitt mye lettere nå som hun føler seg
ganske frisk.
– I eksamenstida før jul satt vi og hørte på jule-
sanger og delte ut sjokolade, sier hun smilende.
Det er en klar lettelse å spore hos henne. Jul, sjoko-
lade og eksamen var overhodet ikke positive faktorer
i livet mens sykdommen hadde taket på henne. Nå
har hun for første gang opplevd at en eksamens-
periode kan gjennomføres nesten uten stress og
prestasjonsangst. I tillegg har hun begynt å like
lunsjpausene, som for andre alltid har vært dagens
høydepunkt.
Når vi spør litt nærmere om julehøytida, er det
tydelig at det dukker opp motstridende følelser.
«Lise» liker veldig godt tanken på å dra hjem for å
være datter og tante, men mat prøver hun fortsatt å
ikke tenke så mye på. «Mona» er enig med «Lise».
– Familien min feirer jul hjemme hos meg nå. Det
er kjempekoselig å ha besøk, men hver gang de drar
kaster jeg alle matrestene. Jeg klarer ikke å ha dem i
huset, sier hun.
Medlemsorganisasjon for kvinner som har
eller har hatt spiseforstyrrelser.
Hovedkontor i Oslo, med lokallag i Trond-
heim.
Har åpent på kveldstid onsdager i odde-
tallsuker.
Krisetelefon: 73 53 23 33
INTERESSEGRUPPA FOR
KVINNER MED SPISEFORSTYR-
RELSE (IKS)
Interesseorganisasjon for alle som har eller
har hatt en spiseforstyrrelse.
Jobber for å spre informasjon om spisefor-
styrrelser, samt bedre behandlingstilbudet
for de som er rammet. Hovedkontor i
Bergen, har en del fylkes- og lokallag i
Norge, men ikke i Trondheim.
Landsdekkende rådgivningstelefon
mandag, tirsdag og fredag 10.00 - 14.30
og torsdag 16.00 - 20.00.
RÅDGIVNING OM
SPISEFORSTYRRELSE (ROS)
DET PERFEKTE BILDET. En del av
sykdommen handler om å opprettholde det perfekte
bildet av seg selv. «Lise» og «Mona» mener at media
har en sterk påvirkning her.
– Før jul har ukebladene tips om hvordan du kan
komme inn i julekjolen. Etter jul gir de deg tips om
hvordan du kan komme inn i bikinien. Hvorfor kan
de ikke heller skrive om hvordan man skal ta vare på
kroppen sin? undrer «Lise».
Jentene har etter hvert lært seg å være mer kritiske
til kroppsfokuset i media. Før kastet «Mona» seg over
alle slankeartikler. Nå forsøker hun å la være å lese
dem fordi hun vet at det «mater» spiseforstyrrelsen.
– Media har absolutt en rolle i utviklingen av spise-
forstyrrelser, men rollen er kompleks. Man kan ikke
si at det bare er medias skyld, men man kan snakke
om en «smitteeffekt». Det fokuseres mye på kropp
og utseende, gjerne på internett, sier professor Finn
Skårderud.
Han forklarer at mange med spiseforstyrrelser
ikke er fornøyde med seg
selv og dermed prøver
å leve opp til et ideal
gjennom å kontrollere
kroppen sin.
KAN MAN BLI
HELT FRISK?
«Mona» har ikke fortalt
kjæresten sin om
problemet. Hun vil ikke
ødelegge det perfekte
bildet han har av henne.
De har vært sammen
en god stund nå og
spørsmålet om å flytte
sammen har meldt seg.
– Jeg har innsett at om
vi skal flytte sammen må
jeg enten fortelle ham
om problemet mitt eller
bli frisk, noe som kanskje
ikke er helt realis-
tisk. Men å fortelle om
problemet er vanskelig,
synes hun.
«Lise» på sin side
hadde god støtte i sin tidligere kjæreste.
– Han visste om problemet og respekterte meg for
det. Da jeg fortalte det, svarte han med å si at jeg er
god nok som jeg er, sier hun.
– Jeg er helt overbevist om at man kan bli frisk,
sier forsker Einar Kjelsås.
Men han understreker at man må være motivert.
Det er en lang og hard kamp mot målet, og støtte fra
de nærmeste og hjelpeapparatet er viktig.
– Tror dere at det er mulig å bli helt frisk?
– Hun mener i hvert fall det, sier «Mona» og ser
bort på venninnen med håp i blikket.
«Lise» mener helt klart at det er mulig å bli frisk.
– Jeg føler ting går bedre og bedre for hver dag.
Jeg er på riktig vei nå, sier hun og smiler.
UD
www.underdusken.no
33
Jeg har innsett at om vi skal
flytte sammen må jeg nesten
fortelle ham om problemet mitt eller
bli frisk, noe som kanskje ikke er helt
realistisk. Men å fortelle om problemet
er vanskelig.
«Mona»
Comments to this Manuals