REPORTASJE/ PORTRETTET: SUZETTE PAASCHE
36
Join our Global Trainee Programme
You will see how access to communications
improves people’s lives in remote corners of
the world.
You are curious with bright ideas.
You have a Master’s degree and
max. one year work experience.
You could be one of our trainees!
Go to www.telenortrainee.com and apply now.
Application deadline: 1 February 2009.
The Telenor Group is one of the largest telecom providers
worldwide with mobile operations in 12 markets
Under_Dusken_AD_240x305.indd 1 1/5/09 11:39:52 AM
Hun dveler et øyeblikk ved det.
– Men jeg vet jo at det er noen som har vært sterkt
imot. Det som har vært ålreit er at de har vært tyde-
lige på det. Det synes jeg er mye enklere å forholde
seg til; at folk sier hva de mener. Da har vi et bedre
utgangspunkt for å spørre «Hvorfor har du ikke vært
for dette? Hva er det du er redd for?». Det å våge å si
fra når man er uenig, det setter jeg stor pris på. Det
er kjempemye kraft i motstand; får du snudd den
med deg, så er det utrolig okay.
Av og til når Suzette prater kan det virke som hun
tekster alt i tegnespråk samtidig.
Hendene brettes til sidene for å
vise størrelser, foldes til å forme
imaginære museer og peker i
bordplaten for å poengtere de
lange remsene av setninger.
Det er ikke lett å spore røttene
hennes; hun er en «æ», både
«jeg» og «jag» har forduftet. Selv
om trønderen hevder hun har
flytende svensk og dansk lurende
like under overflaten. Over over-
flaten lusker en brunrød lugg på
det ene øyenbrynet, hvorunder
et par glassklare, blå øyne under-
streker hvert ord hun sier – som
om de ikke helt stoler på at munnen klarer å gjøre
jobben alene.
HVIS DU OPPSØKER DEN AVTROPPENDE
velferdsdirektøren utenom arbeidstiden, bør du ikke
bli overrasket over å finne henne omgitt av musikk.
Riktignok er det lenge siden en liten, svensk Suzette
satt syngende bak et piano, og familiebandet hun
hadde med brødrene er for lengst oppløst. Men tradi-
sjonen har funnet sin egen vei å leve videre på.
– Det som er morsomt er at ungene nå hører på
det vi hørte på da vi var yngre. De fikk Playstation 3
i jula og har sittet med de tromme- og gitargreiene.
Der er det jo bare sånn musikk som vi hadde, 70- og
80-talls. Og da kan jo jeg ta mikrofonen og synge alle
sammen.
– Gjør du det?
– Jaja! En på trommer og en på du-du-du-du.
En lattermild Suzette spiller luftgitar, og trommer
med lufttrommestikker.
– Og så tar æ mic-en.
Paasche-jula har generelt vært en musikalsk jul.
Når Suzette har helt fri og gjør ingenting – «Jeg
er god på å gjøre ingenting. Jeg var ikke det før,
men jeg har blitt det» – da hører hun på musikk.
Julegaven til seg selv var et nytt stereoanlegg med
platespiller. Dermed kan gamle pop-plater fra studie-
tiden i København gjenoppleves sammen med gode
minner.
MEN MUSIKKEN STOPPER IKKE DER.
Suzette har to sønner – en på 16 år og en som snart
er 14. Begge spiller i korps, og begge er pent nødt til
å møte moren også der. Den påtroppende direktøren
innrømmer at hun er over gjennomsnittet engasjert.
Tidligere har hun hatt en rekke posisjoner, blant
annet som styreleder i Skadeforebyggende forum. Nå
har hun bare én.
– Jeg har ryddet hverdagen min, så nå har jeg ett
stort verv, og det er leder i Byåsen skolemusikkorps
for andre periode. Det er et bevisst valg, for når jeg
først skal ha et stort styreverv synes jeg det er ålreit
å være sammen med ungene mine. Det er ikke så
mange årene man har dem hjemme.
Suzette har aldri selv spilt i korps. Nå er hun blitt
hekta. Hun kaller seg selv «korpsidiot» – de 108
korpsmedlemmene kaller henne «mamma 2». Men
det kanskje viktigste er at de to tenåringssønnene har
gitt henne klarsignal; det var ikke teit at moren var
leder for korpset deres.
NÅR KORPSIDIOTEN SUZETTE
FORTELLER om de trønderske korpsmesterene,
får hun den samme gnisten i øynene som museums-
lederen Suzette. Og kanskje er
det ikke så rart – noen ting er like
viktig, enten det er snakk om jobb
eller fritid.
– Det som er ålreit i korps er at
det er en inkluderende virksomhet
hvor alle får lov å være med. Vi er
trønderske mestere og presterer på
toppnivå i skolemusikken, og det
tror jeg er fordi vi har så utrolig
gode sosiale strukturer. Det var
en liten jente som begynte i fjor.
Så kommer en av jentene som har
vært der i to år, og sier «Hei, jeg
heter Ingvild! Skal du begynne hos
oss? Så artig! Hva skal du spille?».
Og da tenker jeg: «guuud, for en velkomst».
Den påtroppende museumsdirektøren trekker
paralleller fra anekdoten til arbeidslivet: Er du inter-
essert i og hilser på folk, så ser du de også lettere når
de har det tungt.
– Jeg har fire kjepphester, og det er se, lytte,
respektere og inkludere. Det tror jeg er knallviktig.
Suzette omtaler trivsel som «alfa omega» og
«grunnlaget for ytelse», og gjentar gang på gang hvor
viktig det er å lytte. Det kan høres ut som en lang
kosetime, men slik er det visstnok ikke.
– Folk ønsker handling også, noen må skjære
igjennom. Når man har evige flate strukturer der
alle skal være enig, da blir aldri noe gjort. Så jeg tror
nok jeg har utviklet en evne til å ta beslutninger og ta
plassen som sjef. Alle er godt tjent med at det skjer
noe, påpeker hun, og legger til:
– Snillisme fører ikke fram i lengden.
Taushet.
Suzette ler litt, og legger til:
– Men jeg tror jeg er ganske raus, da.
RAUS, ALTSÅ. Og fire kjepphester. Hun er tilsy-
nelatende veldig opptatt av andres velbefinnende,
denne avtroppende og påtroppende direktøren. Er
det egne erfaringer som gjort henne slik? Suzette
selv innrømmer at hun har stått på andre siden, og
vært den som ikke er blitt hørt. Uten at hun ønsker å
utdype det noe særlig. Og kanskje har rausheten og
kjepphestene rot et helt annet sted.
Det kan være opprinnelsen ligger gjemt et sted i
de svenske barndomssomrene, hvor moren tok hele
sommeren fri for å reise på hytta i Sør-Sverige med
barna. Muligens startet det et sted i de sparsom-
melige årene som fysioterapistudent i København,
hvor hun ikke hadde dusj, men en upåklagelig
struktur på skolearbeidet. Eller kanskje kom det til
henne etter at hun møtte en mann i København som
tok henne med til sin hjemby, en liten by med stor
kirke og en enda større studentmasse. Hvor hun først
startet som fysioterapaut, før hun fjorten år og flere
lederstillinger senere, fikk i oppdrag å passe på at
den store studentmassen hadde det bra.
Uansett er Suzette fornøyd med den jobben hun
er i ferd med å legge bak seg. Som velferdsdirektør i
SiT har hun bidratt til at millioner av kroner hvert år
fortsetter å gå til studentkultur og studentidrett.
– Jeg er stolt over at vi har fått fram hvor viktig
frivllighetskulturen er i Trondheim. Jeg skal ikke ha
æren for det, men jeg føler vi har satt den på dags-
orden som en verdi som er spesiell for denne byen.
De blå øynene er alvorlige. Det er lett å se at hun
bryr seg om dette.
– Det er en arv vi må ivareta, og som jeg er veldig
opptatt av at ikke må ødelegges. Det er den som
skiller Trondheim fra andre studiebyer. Den er unik.
I SKRIVENDE STUND ER DET drøye fire uker
igjen til Suzette gjør sitt generasjonshopp. Da skal
hun ikke lenger jobbe rundt og med studenter, men
med godt voksne museumsansatte. Det blir trist,
sier hun, men kanskje er det slik at en god leder ser
muligheter der andre ser tap?
– Hvis det er noe jeg kommer til å savne, så er
det dere studenter. Jeg vet at museene jobber en del
med studenter i dag og, men jeg opplever at det er
et ganske upløyd land. Det hadde vært spennende å
koble det sammen enda mer. Jeg ønsker å integrere
studentene mer i byen, det blir jo fort til at de lever i
sin egen boble på Studentersamfundet.
Den nye jobben er den første Suzette ikke selv har
søkt på. Det er i tråd med hennes tankegang: enga-
sjerer man seg vil man også få mye tilbake. Foruten
trivsel og mer kobling til studentene, ønsker hun
mer samarbeid på tvers av museene, da hun er over-
bevist om at «den kreative kraften finnes på tvers av
de gamle strukturene». I det hele tatt virker dansken,
svensken og nordmannen uforskammet optimistisk.
– Er det noe du gruer deg til i den nye jobben?
– Det er en del utfordringer. Men jeg gruer meg
ikke til noen ting. Alt kan løses, det handler om å få
med folk på laget og få dem til å føle at vi bygger noe
sammen. Jeg har ikke sett alle utfordringene ennå,
men de vil vel komme. Og det er jeg forberedt på.UD
Født 27. juni 1956.
Vokste opp med svensk mor og dansk
far. Bodde først 19 år i Sverige, så 11 år
i Danmark før hun flyttet til Trondheim i
1986.
Skilt, to barn.
Har vært velferdsdirektør i Student-
samskipnaden i Trondheim siden 2000.
Starter 9. februar som administrerende
direktør for nystartede MiST (Museene i
Sør-Trøndelag).
MiST er en sammenslutning av seks museer:
Hitra kystmuseum, Orkla industrimuseum,
Trondheim kunstmueseum, Museet Kystens
Arv, Sverresborg Trøndelag folkemuseum
og Ringve nasjonale museum for musikk og
musikkinstrumenter. Sistnevnte vil også
omfatte det nasjonale rockemuseet,
Rockheim.
SUZETTE PAASCHE
Det å våge å si
ifra når man
er uenig, det setter
jeg stor pris på. Det
er kjempemye kraft i
motstand; får du snudd
den med deg, så er det
utrolig okay.
Comments to this Manuals