Send inn kronikkforslag til
VERBAL SLAGFERDIGHET: I motsetning til akademiske artikler må en god kronikk presentere sin bærende idé med brask og
bram, mener kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Marius Nyheim Kristoffersen)
26 NYHET / KULTURINTERVJUET
En meta-kronikk
Generelt er én idé nok for en kronikk. Har man to eller tre, er sannsynligheten
stor for at det er en eller to for mye.
26
Thomas Hylland Eriksen
Professor i
sosialantropologi ved UiO
KRONIKK
søk
samfundet
INFORMASJON, STILLINGSBESKRIVELSER
OG SØKNADSSKJEMA PÅ
SAMFUNDET.NO/OPPTAK
FRIST: 25. JANUAR
FOTO: FOTOGJENGEN VED STUDENTERSAMFUNDET I TRONDHJEM
«Det er ikke så farlig hvordan man
begynner. Den første setningen er ikke
så viktig som mange tror. Det er ikke alltid
nødvendig å smelte sammen en hånd-
full ord og deretter bøye dem til en krok
man håper publikum skal få i øret straks
programmet starter.»
Slik begynner Tor Åge Bringsværds
hørespill Den himmelske stresskoffert
fra 1989. Jeg vet ikke om han mener det
han sier – det er ofte vanskelig å vite i
Bringsværds tilfelle – men jeg er ikke enig.
Den verbale fiskekroken som åpner dette
hørespillet hektet seg iallfall godt fast i
mitt øre.
Rent faktisk spørs det om ikke forskere
som skriver kronikker burde sette inn
støtet akkurat her. Det er jo vår drøm,
dette, å klare å smelte sammen de første
ordene så de danner en fiskekrok som
hekter seg fast i leserens øye og suger
det ned mot papiret.
Forklaringen på at dette er så vanskelig
å få til for dydige og samvittighetsfulle
akademikere, er et par grunnleggende
forskjeller mellom vitenskapelige publi-
kasjoner og kortere formidlingstekster
eller debattinnlegg av typen kronikker.
De færreste er oppmerksomme på disse
forskjellene; det
eneste forskere
er enige om, er
at korte tekster
skrevet for gud
og hvermann
er enklere enn
lange tekster
skrevet for
kolleger. Tenk
det.
Akademiske tekster er utpreget bunn-
tunge. De bygger opp en argumentasjon
nedenfra, og bruker rikelig plass på
grunnmuren, stillaset og bærebjelkene,
altså forskningsmetode, problemstil-
linger og tidligere forskning i feltet. Så
fyller man på med gulvplanker, vegger
og tak (presenterer de empiriske funnene
og en analyse eller diskusjon), før tiden
er inne til å henge bilder på veggen og
plassere nips på peishyllen – altså konklu-
sjonene.
Lesere av denne typen tekster kan,
med noen ytterst få unntak, deles inn i
to grupper: De som får betalt for å lese
dem (altså profesjonelle akademikere) og
de som ikke har noe annet valg enn å lese
dem (altså studenter). En vitenskapelig
artikkel måles ikke ved dens leserven-
nlighet. Før den kommer på trykk, har
den riktignok vært kvalitetssikret ved at
skarpskodde og ofte surmagede fagfeller
har saumfart den med hensyn til intern
konsistens, metodebruk, håndtering av
kilder og så videre. Men jeg har aldri
opplevd at underholdningsverdi eller
polemisk kraft
har vært brukt
som argument
for å publisere
en akademisk
artikkel.
Den alminne-
lige, nysgjerrige
leser er som kjent
ikke videre inter-
essert i metode,
men vil gjerne komme til poenget så raskt
som mulig, helst allerede i overskriften og
ingressen. Derfor blir populære og jour-
nalistiske tekster konstruert etter et helt
annet prinsipp enn de akademiske. Her
forutsettes det at huset allerede er ferdig
bygget og innredet, slik at forfatteren
kan oppføre seg som en eiendomsme-
gler under en boligkrise, og vise leseren
godbitene raskt og målrettet. Bare de
aller mest interesserte får vite noe om
bygningsmaterialer og røropplegg.
Dette vet profesjonelle journalister og
redaktører, og for den del forfattere av
underholdningslitteratur. En avisartikkel
skrives generelt på en slik måte at desken
kan kutte bakfra hvis den er for lang. Først
presenteres konklusjonen, deretter litt
dokumentasjon og kanskje argumen-
tasjon (avhengig av sjangeren), og til
slutt kan det med litt flaks være plass
til noe analyse og bakgrunnsinformasjon.
Artikkelens eksistensberettigelse hviler
imidlertid på at overskrift og ingress har
krav på interesse. Journalistiske tekster
er altså topptunge. Dette gjelder for
kronikker like mye som for andre jour-
nalistiske tekster. For en akademisk tekst
ville det derimot være en katastrofe om
den ble kuttet bakfra. Den ville jo bli
meningsløs.
Den andre forskjellen har å gjøre med
selve innholdet i teksten. I en akademisk
artikkel har man som regel anledning
til å gjøre noen krumspring underveis.
I mange fag regnes det som god intel-
lektuell takt og tone å ta forbehold, å
utsette sine egne funn for selvkritikk,
og å henvise også til forfattere som ikke
deler ens eget syn. Man behandler også
stoffet med kjølig distanse, for å vise at
det er fornuften og ikke følelsene som
har overtaket.
I en kronikk er plassen begrenset
(typisk 6-7 000 tegn), og den konkurrerer
dessuten om lesernes oppmerksomhet
med både andre tekster og alt mulig
annet en potensiell leser kunne finne
på å bruke fritiden til. Den er jo verken
pensum eller vitenskapelig faglitteratur;
ingen må lese den.
Generelt er én idé nok for en kronikk.
Har man to eller tre, er sannsynligheten
stor for at det er en eller to for mye. En
god kronikk presenterer sin bærende idé
med brask og bram i første avsnitt, og
bruker resten av plassen på å begrunne
den. Ideen kan være hva som helst – J.
R. R. Tolkien var rasist, fotballen er blitt
ødelagt av alle pengene, nyliberalismen
har vært bra/dårlig/irrelevant for Afrika,
Olav Duun er en overvurdert forfatter
– men som sagt: Én idé er nok, og den
må formidles med trøkk og eksisten-
siell nerve.
I det store og hele ønsker masse-
mediene enkelhet og verbal slagferdighet,
mens akademia dyrker ambivalens
og kompleksitet. Begge har noe å lære
av hverandre, og likevel er avstanden
ofte stor. Selv om det kanskje er plass
til noen forbehold og litt kompleksitet,
står og faller en kronikks gjennomslags-
kraft på at den har en attraktiv bærende
idé, formulert i et klart og gjerne kraft-
fullt språk.
Det hersker altså et omvendt propor-
sjonalt forhold mellom presisjonsnivå og
potensiell gjennomslagskraft. Den som
har noe på hjertet, har ikke annet valg
enn å akseptere dette forholdet.
Men jeg har aldri opplevd
at underholdningsverdi
eller polemisk kraft har vært
brukt som argument for å
publisere en akademisk artikkel.
MENINGER/ KRONIKK
Comments to this Manuals