ØYEBLIKK
– Bilder fra medarbeidere i Under Dusken
BAKTANKER
Vi sees
Badetiss.
Fotograf: Line Skjærvik
Badetiss?
Returadresse
Under Dusken
Postboks 6855, Elgeseter
7433 Trondheim
under. I ukesvis har vi isolert oss i en bunker av uåpnede
bøker med et arsenal av gule og grønne tusjer. Uten at det
hjalp. Det er for sent nå, vi innser det.
Jeg når fram, og stiller meg så bredbeint jeg klarer foran
Avkrysseren. Han titter opp med et vennlig blikk, gløtter
ned på mitt blanke ark, og ser på meg igjen, forvandlet. Han
kjenner mitt folk. Vi er den bortskjemte ungdommen som
ikke tar vare på sjansene våre. Vi er de som gjør skam på
den gamle dusken Avkrysseren bar i sin tid. Han krysser
av, og med tre stive ord er jeg frigitt.
Jeg samler flaske, penn og jakke, og tar fatt på siste
etappe. Idet frihetens dører åpner seg, og frisk og kald jule-
luft treffer ansiktet, tenker jeg på Avkrysseren. Vi møtes
igjen, gammer’n. Jeg vet ikke når, jeg vet ikke hvor, men
vi møtes igjen. Mitt folk vil seire.
Trampe
Jeg sitter helt foran, likevel ligger jeg bakerst.
Når jeg snur hodet kan jeg se teten. Rekke på
rekke utgjør de en formasjon av krummede
nakker og fokuserte blikk. Hundre blå penner
marsjerer i takt. Nå, i et seks timer langt antikli-
maks, komprimeres tre måneder til noen skarve
ark. Jeg undres over hvor mye blekk som blir
brukt her i dag. Hvor mange sider skrives det?
Hvor mange kramper? For min del er regne-
stykket enkelt.
Jeg titter opp mot de tunge viserne høyt der
oppe. Sakte, men sikkert, nærmer det seg Vår
Tid. Da mitt folk skal tre fram. Også vi med krummet nakke,
men denne krummingen skyldes resignasjon, snarere enn
konsentrasjon. Ett ark leveres, to blikk møtes, ett kryss
settes. Enkelte gjør det på slaget, andre holder tilbake. Jeg
holder tilbake, uvisst av hvilken grunn. Kanskje samler
hjernen seg til en siste kraftanstrengelse, et fåfengt forsøk
i håp om et mirakel. Uansett går det ikke.
Jeg samler meg, og tar sats. En sjelden tung hånd rekkes
i været, og som på refleks spretter en skrukkete rumpe opp
med forventningsfullt blikk. Mer ark? På do? Ikke? Hva kan
det være da? Aha. Du er en av Dem. Hun ser på meg med
sine gamle øyne. Hun er ikke sint, bare veldig skuffet. Når
jeg reiser meg, er det sammen med to andre fra mitt folk.
Vi ser ikke på hverandre der vi går den lange veien mot
det uungåelige, men i øyekroken vet vi at de andre er der.
Det er en trøst. Vi er de som ikke klarte oss, vi som bukket
Comments to this Manuals